Årsverste og beste....

Resultatet ble et 17-1 tap på H4 mot Sjetne. Og med det så gjør jeg som Listhaug og Horn i den blåblå regjeringen, jeg tar fokuset vekk fra det som man kan skjemme seg over og heller fokuserer på det som var bra, for dette var likevel sesongbeste! Det var 8 spillere som møtet opp til kamp i tillegg til Anton som nok en gang stod en kjempekamp, han var enorm en mot en og fikk det tidvis ganske hett under hjelmen. De 8 spillerne viste engasjement og i dag løp alle, innsatsen var bedre enn mot Trond 2 og det ser ut som om folk tar ansvar og virkelig vil bli bedre. Forøvrig glimtet Fredrik til med sitt fravær, og med det gikk han glipp av en strålende offensiv kamp av H4. Taktikken i dag er den velkjente, parkere bussen foran eget mål og gi alt på kontringer, noe vi gjorde hele kampen selv med en tynn tropp. Gleden var allerede før kampstart å spore hos Tor og undertegnede når vi forstod at i dag ble det mye spilletid, faktisk så mye at vi kunne bli svett og på grensen til å bli litt slitne. Begge vingrekkene med Viktor, Ross, Keelan og Håkon jobbet bra offensivt og tok også ansvar defensivt, gamle kommunister ville fått vann i munnen av å se innsatsen i dag. Videre skapte vi mye bra kombinasjonsspill fremover, vi tok oss tid med ballen bak mål, spilte tilbake til backene og slo non-blind-pass på tvers av mål. Men så var det å få den hvite jævelen i mål, Sjetne hadde en irriterende god keeper som avverget det aller meste. Første periode vant Sjetne 6-0, selv om vi hadde en del sjanser, størst var da Keelan skjøt et lavt skudd i brysthøyde til undertegnede som på ekte Drogba-vis prøvd å bryste den i mål, keeper reagerte kjapt og slo ballen i krysstanga og avverget sjansen. Til midlertidig stor irritasjon er ikke undertegnede 100 kg kvalitets-n**** og da blir både jeg og andre på laget litt puslete mot et noe upent Sjetne lag som spiller litt over grensen. Andre periode starter ganske bra og vi slipper bare inn ett mål på de første 15 minuttene av omgangen. Men idyllen varer like lenge som i en sosial-realistisk norsk film fra 1970-tallet, depresjon og nedtur bøtter i mot når vi avslutter andre periode med 11-0 til Sjetne. I dag er vingene god til å blokkere keeper, backene er med fremover og vi produserer sjanser etter godt samspill gang på gang, det er nytt denne sesongen. Tor skyter mot krysset, keeper redder. Viktor og Keelan prøver å sette inn returer et par meter foran mål, men keeper redder. Det ville seg ikke og når senteren bare får til halvharde lompeskudd så blir det ikke scoring. Axel coacher oss i den siste pausen og gir oss noen motiverende ord, pedagogen-Axel:) Og tredje periode ender med 6-1 til Sjetne. Vårt mål blir scoret takket være et brudd på midten av undertegnede, og han sender i vei verdens tregeste dragskudd lavt nede i keeperhjørnet. Men man vet at "Den behøver ikke å være hard så lenge den går inn"...så sa brura... Etter dette har vi enormt med sjanser, men hverken undertegnede, Tor, Keelan, Axel og Håkon klarer å fore målet med flere treff. Litt raknetendenser er det, men vi taper mot det beste laget vi har spilt mot så langt, og det må vi bare leve med. Her var det mye bra offensivt spill og tabloidene spekulerer videre på hvorfor Fredrik som fikk snikkritikk etter forrige kamp ikke møtte under dagens kamp. Det sies at han hadde lab, men vi har våre tvil omkring dette. Uansett så skylder vi vår kjøre trener å spille minst like bra mot Nyborg til helgen. Her var det mye bra spill og humøret er tilbake selv om 17-1 ikke er særlig pent. Vi gjør som konkursrammede bedrifter, vi stoler på prosessen og satser på at staten berger oss. Og vi alle vet at Fredrik gjerne sier som Ludvig XIV, "staten det er meg"! Neste kamp skal skuddene både være harde og gå inn, det vil nok reise kjerringa/gi kjerringa reisning. "God-kølle-teoriene" så vi glimt av i dag, og relasjonene var bedre, engasjementet mer tilbake og i dag opptrådte vi som et lag:)