Under hjelmen, uke 42

Det utgikk en befaling fra keiser Niklas om at de ville ha fleire tel å skrive i bloggen her. Så tenkte æ kunne prøve å bidra litt her inne. Tenkte æ kunne prøve å opprette min egen lille spalte her, og siden æ jo e keeper tenkte æ at "under hjelmen" kunne være en passanes tittel for den her lille spalten. Kan ikke love at det blir en ukentlig spalte, men skal prøve å skrive nåkka når æ har anledning. Tenke åsså å skrive innleggan på nordnorsk, sia æ tross alt e en forskremt nordlending som har forvirra mæ ned til barteland.

Sia det her e mett første innlegg i bloggen her kan æ starte me å fortelle litt om mæ sjøl. Æ heite då Anton, e 21 år og kommer fra ei lita bygd rett utafor Tromsø. Starta min innebandykarriere på studentidrettslaget i Tromsø (TSI) i august i fjor. Spilte en del innebandy før det også, dog uten å være me på nåkka ordentlig lag. Spilte opprinnelig utespiller i starten. Men etter hvert fikk jeg lyst til å prøve meg som keeper, det såg så kult ut å stå bakerst å gjømme sæ under en hjelm. Spilte flere kamper i bedriftsserien i Tromsø, pluss et par innhopp i nordnorsk førstedivisjon før æ kom ned til Trondheim i høst.

Den godeste Niklas har åsså etterlyst et innslag om hvordan å perfeksjonere benparader. Dette kommer da etter et par relativt syke fotredninge i kamp. En av dem va når angripende spiller får en retur helt på motsatt side av målet av der æ står, og æ har ikke sjangs til å flytte meg over til riktig side av målet i tide. Hadde usannsynlig lyst til å slippe inn et mål då, så for å forhindre scoring strekker æ ut ene foten min og løfter den litt over gulvet. Dette er gambling på høyt nivå, men til alles lettelse treff ballen rett i foten min og sprett ut av farlig område.
Hvordan jeg får til dem her benparadan mine veit æ ikke heilt sjøl. Men då æ starta som keeper tenkte æ for mæ sjøl at åsså føttene må kunne brukes til å holde ballen unna å treffe nettet på innsida målet. Kommer det for eksempel et skudd langs gulvet på sida av mæ, så tenkte æ at enkleste måten å få den bort på e å strekke ut foten langs gulvet og bare sparke den bort. Erfaringsmessig kan det gjøre litt vondt om skuddet er hardt, og ballen treffer midt oppå rista. Men siden smerte e en del av gamet for en innebandykeeper, så e det bare nåkka man må lære sæ å leve me.
Når det gjeld sånne redninge som den æ beskrev litt tidligere så har æ egentlig ikke nåkka anna forklaring enn at æ bare prøve å få kordan som helst kroppsdel mellom ballen og målet. Det e ikke lange tida man har på sæ for å planlegge ka man skal gjøre i sånne situasjona, så for mæ føltes det bare naturlig å slenge ut foten for å prøve å redde.
Litt slemt, men må bare si at det e litt morsomt for en keeper å se skuffelsen på en angriper når han bomme på en sånn 130% sjangse.

Til slutt må æ bare nevne ei lita problemstilling æ har til helgens storkamp. Kordan lag skal æ stå i mål for? Det e kanskje opp til coach Vidar og coach Fredrik til å bestemme, men e litt spent på kordan det her løse sæ...

MVH

Deres (når han ikke e bakfull) levende vegg...